Min personlige historie om gjeld – Lise

I denne serien setter vi fokus på personer som forteller sin egen historie om hvordan de havnet i gjeld. I dag kan du lese om ”Lise”

Her kan du lese ”Lises” historie.

Hmmm… !!!

I en alder av 46 år er jeg ENDELIG BLITT VOKSEN.

Det tok sin tid, men målet er nådd: Jeg gleder meg til å få løst oppgaven min: Å få tatt livet av den evinnelige gjelden som alltid har syntes å være en del av livet mitt. Det er et absolutt mål ikke å skylde noen som helst noe som helst (utenom litt høflig oppførsel) senest i løpet av 3 år.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg er kommet til dette punktet, men her er jeg, og jeg jubler inni meg. Faktisk skjedde det ganske tilfeldig. Jeg satt ved pc-en min og googlet på lån som så ofte før. Denne gangen for å se om jeg kunne få finansiert mitt siste ”stunt”. Så, ut av det blå, dukket redningen opp. Jeg fant en rådgiver som med sine skarpe kommentarer, effektive verktøy og fantastiske evne til å skape innsikt og motivasjon, snudde hele situasjonen.

Jeg oppdaget mye om meg selv og min måte å leve på – som jeg på ingen måte var ordentlig bevisst på. Jeg tenkte nok at jeg denne gangen ikke skulle havne i den samme fella og låne enda mer penger, og så velge å nedbetale noe av det jeg allerede hadde lånt. Men kanskje alt krever en forklaring!

Kort sagt har jeg alltid lånt hvis jeg har manglet kontanter til noe jeg har ønsket meg. Enten det har vært kredittlån, banklån, avbetalingsordninger eller noe annet.

Det har syntes så enkelt, og jeg har alltid tenkt at jeg ville klare å betale det jeg skyldte innen kort tid, toppen 6 måneder, og slik innbilte jeg meg at det egenlig ikke var ”ordentlige” lån. Heller en slags kassekreditt (jeg vet det – hvor dum blondine går det an å bli…).

Jeg har alltid betalt, og det kan godt være at det ikke alltid gikk bare 6 måneder, kanskje heller ett eller to år, før gjelden var betalt. Faktisk har ”avdrag på lån” alltid vært en fast post på budsjettet mitt. Noen ganger faktisk en ganske betydelig utgift.

Nå er min situasjon ikke slik at jeg ikke har kunnet betale gjelden min. Men det er mer at den er der, og at den ikke har vært uvesentlig, men til tider ganske høy. Gjør jeg ikke det jeg gjør nå, ville jeg hatt denne store utgiften i mange år fremover, med mindre jeg altså, som jeg tidligere har gjort, har tatt opp stadig nye lån.

Slik fortsetter disse utgiftene å løpe inntil jeg faller om en dag, fordi jeg er tvunget til å jobbe som en gal for å kunne betale alle utgiftsposter hver måned. Mitt seneste stunt er faktisk et klassisk godt eksempel på hvordan jeg har levd hele mitt liv.

Kort beskrevet:

Min mann og jeg kjøpte et stort hus sammen for noen år siden, rett før finanskrisen satte inn for fullt. I den forbindelsen tapte huset seg flere hundre tusen i verdi. Kun papirverdier, ja vel, og allikevel.

Vi går fra hverandre nå senere i år. Han overtar huset, jeg tar bilen og 100 000 fra boliglånet. Jeg flytter til en passende leilighet; 10 000 kroner i leie + strøm. Jeg hadde et alternativ til 5 500 kroner i måneden, men barna på 14 og 15 år var jo vant til helt andre forhold, så det endte opp med den dyreste leiligheten.

Jeg har en godt betalt jobb, så det skulle gå helt greit sammen. Da vi skulle flytte, brukte jeg hele lønnen min på depositum, og da lånte jeg samtidig 20 000 kroner til møbler og litt nye møbler til ungene, litt til meg selv, og ja… Vel, hvor pengene ble av, vet jeg ikke helt, men de ble fort borte!

Dermed var det ikke mye igjen å leve for. 1,2, 3, så var det et Mastercard der jeg hadde en kreditt på 10 000 kroner. Dem kunne vi leve av.

Men så… min far døde plutselig helt uventet i forbindelse med skilsmissen. Jeg er helt ute av meg og tar like gjerne med meg en venninne til Egypt for å komme meg etter alt som hadde skjedd. Jeg var virkelig nede.
Da jeg kom hjem igjen, fikk jeg dårlig samvittighet overfor barna mine. De har ikke vår vanlige trygge hverdag og ikke sin bestefar som de var så glad i lenger, så jeg tar en tur ut og kjøper en PC til hver av dem. 12 000 kroner. På avbetaling selvsagt.

Når vi kommer til april, har jeg vært sykmeldt helt siden rett etter jul. Jeg får to nye sjefer – og sparken. Ops … og så har jeg glemt min sønns konfirmasjon i mai…

Jeg tar ut alle feriepengene mine, 30 000 kroner til sammen og bruker av disse til å arrangere konfirmasjonen for min sønn. Hvor det er blitt av resten av pengene, har jeg ingen anelse om.

Hvis noen tror at jeg løper rundt og stadig kjøper nye klær og sko, vesker, parfyme og luksusting, så vil jeg bare understreke: NEI, DET GJØR JEG IKKE.

På to måneder brukte jeg opp 70 000 kroner, og 40 000 kroner var ikke mine. Jeg hadde heldigvis oppsigelsespengene mine i tillegg til dagpenger. Til sammen var det mer enn nok til å betale regningene mine, om vi bare hadde kunnet leve av luft og kjærlighet.

Dermed tar jeg opp enda tre nye lån og fikk naturlig nok et par telefoner i den forbindelsen. Jeg var helt lammet. Alt fløt uten styring. Jeg fikk ikke fylt ut papirene i forbindelse med lønnsforsikringen, derfor ble utbetalingen sterkt forsinket, og jeg møtte for sent opp for å få utbetaltarbeidsledighetstrygden.

Følgen var at jeg ikke fikk nedbetalt de tre nye lånene, og dermed fikk jeg selvsagt enda flere telefonoppringninger. Jeg gjorde alle de dumme feilene som det er mulig å gjøre. Økonomien min var nå helt ødelagt. Det er den ikke lenger. Og jeg befinner meg nå på høsten. Hurra! Jeg friskmeldte meg i sommer, og har 4 nattevakter i uka á 12 timer. Lønnen for den ene nattevakten går uavkortet til nedbetalingen av min egen uansvarlige oppførsel.
Det gir meg en svært velkommen inntekt, og med min fantastiske rådgivers hjelp og verktøy, er en ting helt sikkert:

Jeg kommer ALDRI til å låne en eneste krone igjen!

Jeg har ikke noe ønske om å komme i økonomiske vanskeligheter igjen. Jeg har tatt høyde for ALT. På samme tid neste år har jeg bare igjen å betal resten av boliglånet som jeg fikk med meg ved skilsmissen, og om tre år er jeg helt og holdent gjeldfri – for første gang i mitt voksne liv!

Mitt neste prosjekt er å slutte å røyke. Men nattevaktene er seige, så det blir ikke med det første. Uansett har jeg bestemt meg. Tanken på at jeg vet akkurat hvorfor jeg gjør det jeg gjør setter alt i et helt nytt perspektiv. Det er hardt arbeid, men det er virkelig verd innsatsen.

Tusen takk til min fantastiske rådgiver. Jeg kan virkelig anbefale å be om hjelp fra en ekspert! Uten hans inspirasjon hadde jeg ikke vært der jeg er i dag.